Glemmer vi barna i diskusjonen rundt barnehagepolitikk og foreldrepermisjon?

Glemmer vi barna i diskusjonen rundt barnehagepolitikk og foreldrepermisjon -hvem er det vi jobber for, egentlig? Artikkel presentert på http://www.iknowthatmagazine.com

Image

 
Jeg synes barnas perspektiv og den enkelte families behov blir borte i debattene rundt pappapermsjon og full barnehagedekning. Her snakker vi om politikk som skal være til det beste for barna. Og hvem er det vi glemmer- jo nettopp, barna!
 
Nå har det seg søik at jeg ikke har barn selv. Jeg hevder allikevel at jeg har noe jeg skulle ha sagt i saken, da jeg jobber med barn og familier, og har mange venner og familiemedlemmer som har barn og har delt av sine opplevelser.
 
Har likestillingspolitikken gått galt på dette punktet? Misforstå meg rett: jeg er såååå. takknemlig for at tidligere generasjoner har jobbet for at jeg som kvinne kan føle meg fri, ta mine egne valg, og føle meg likeverdig! Men å snakke om at man har lyst til å være hjemme med barn i disse tider, er som å banne i kjerka! Slik gjør jo ikke oppegående og kanskje velutdannede kvinner i 2013! Hva har vi gått på barrikadene for da?
 
Samtidig så ser jeg foreldre som har så dårlig samvittighet for å levere barnet i barnehage første dag. Hverken mor og far eller barn er klar for det, og det kan oppleves traumatisk for alle. Barna gråter, og mor gråter fossefall. Det er ikke et valg de har tatt, det er et valg politikerne har tatt! Politikerne som er så opptatt av å snakke om at alle må ha rett til barnehage, at de glemmer å spørre de det gjelder. Vil de at pengene skal gå til barnehageplass, eller til en forlenget permisjon slik at de kan føle seg trygge på å levere fra seg sitt avkom til noen fremmede?
 
Jeg er sikker på (synsing, synes du kanskje, men les videre!) at mange foreldre, og kanskje særlig mødre instinktivt føler at det er for tidlig å levere deres barn fra seg til andre før de er fylte året. Og det er ikke rart. Etter å ha lest om og jobbet med tilknytning mellom foreldre og barn, vet jeg hvor viktig de to første årene er: at mor eller far er til stede mest mulig. Vi snakker om kvalitetstid med barna, for å lette vår samvittighet for å være borte så mye. Kvalitetstid er, hvis jeg kan si det, tull! Barn trenger noen som er der konstant til stede når de trenger det, en trygg havn å komme til når de har behov. Og det har de behov for med jevne og ujevne mellomrom hele dagen, ikke etter klokken 17. Det er den som er konstant til stede som blir den viktigste tilknytningspersonen. Jeg synes ikke det er rart, jeg, at foreldre føler seg dårlige av at det ikke skal være de som er den personen, men en mer tilfeldig person i barnehagen.
 
Nå blir kanskje jeg også stemplet som gammeldags og anti-feminist, som andre som har kommet med slike argumenter i en debatt:-) Jeg ønsker ikke kvinner tilbake til kjøkkenbenken fordi det er der vi tilhører. Jeg ønsker at kvinner skal kunne velge. Velge det som er viktigst for dem selv og sin familie.
 
Start debatten! 

 

Please share your comments, views, opinions!:-)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s