Når livet blir snudd på hodet!

Image

Denne blogposten er også ute som artikkel på http://www.iknowthatmagazine.com i dag.

 

 

Når livet blir snudd på hodet!

 
Jeg har i grunnen alltid hatt et godt sovehjerte, fra jeg var liten. Noe skjedde da jeg jobbet et år i USA. Jeg måtte jobbe både dag, kveld og natt, alt innenfor samme uke. Min indre klokke ble litt ko-ko, og jeg fikk ikke sove hverken dag eller natt. Jeg ble naturligvis nokså utslitt, men min naturlige positivitet (eller kanskje naivitet?) tenkte at dette retter seg når jeg kommer i vanlig gjenge og får en skikkelig rutine. Nope, that didn’t happen!
Når jeg kom hjem fra USA hadde det skjedd mye på kort tid. Et samlivsbrudd før jeg dro, jeg mistrivdes av flere årsaker og var konstant utslitt der, og jeg måtte reise fra min nye kjæreste. Alt dette førte til en depresjon når jeg kom hjem. Siden jeg vet mye om depresjon (siden jeg jobber som terapeut) visste jeg hva jeg måtte gjøre for å dra meg ut av den sørpa. Jeg visste også at søvnproblemer er et vanlig symptom på depresjon, så mitt positive (eller naive?) jeg tenkte at det vil gå over etter hvert. Jeg hadde mest lyst til å ligge i fosterstilling hele dagen, men visste at det ikke ville hjelpe. Så, jeg dro med selv på jobb, selv om jeg nesten kastet opp av tanken på noe som helst slags ansvar (ja, faktisk, små brekninger om morgenen, for de som orker detaljer:-).
 
Sånn har jeg nok alltid vært: pliktoppfyllende og jeg har gjort det jeg har satt meg som mål, uansett. Jeg tror ikke det har vært forventet av meg fra andre, men fra meg selv. Noen som kjenner seg igjen? Det berømte flink-pike-syndromet? Eller er det slik at vi mennesker finner en styrke i oss til å finne en normalitet, finne styrke til å gjennomføre det meningsfulle, uansett?
 
Etter en tid, ble jeg frisk av depresjonen, og syntes livet var fint. Da døde min lillebror brått. Krise! Sjokk! Og mer søvnproblemer.  Ingenting i livet var normalt i en lang periode, men slik er det med livet: tiden går, og sakte men sikkert normaliserer ting seg mer igjen.
Men ikke mine søvnproblemer. På den tiden hadde jeg funnet tilbake til min kjæreste fra USA. Siden jeg hadde tenkt på en stund å studere utenlands, ble vi enige om at jeg skulle flytte dit (som da var i Kanada, siden han er litt av en nomade, sånn som jeg:-).
 
 Jeg tok en Mastergrad, og kullet ble ferdige litt tidligere enn antatt. Plutselig hadde jeg hele sommeren foran meg uten planer: hva skulle jeg finne på?  Og, typisk meg, i stedet for å ta ferie og slappe av hele sommeren etter et instenst skoleår, takk jeg ja til å bli hjelpelærer på et kurs på universitetet der, og meldte meg på et kurs for å bli yogalærer, noe jeg hadde ønsket meg lenge. Så utrolig morsomt og lærerikt! Og så utrolig slitsomt, når jeg ikke fikk sove. Oj, jeg glemte å si at med en gang jeg kom til Kanada fikk jeg problemer med magen, Seriøse problemer. Jeg kuttet ut gluten og melk, og ble bra, men ikke før det hadde gått måneder med smerter. Får ikke sove bedre av det, gitt!
 
Nå jeg kom hjem til Norge, fikk jeg drømmejobben. I tillegg begynte jeg å undervise yoga, noe jeg elsker. Men den berta her burde vel kanskje tenkt over at lysten er større enn evnen? Men, neida, det hadde jeg ikke tid til! Eller lyst til!
 
Jeg var hos en søvnspesialist som utredet meg, og jeg tror ikke det gikk opp for meg hvor alvorlig problemet var før han viste meg grafene! Jeg har jo ikke fått moe god søvn! Og samtidig har jeg hold på minst 120%! Ikke særlig lurt! Yoga og meditasjon har hjulpet meg gjennom disse årene, for jeg har fått hvile. Men, noen ganger kan sånt også maskere at man ikke får det man trenger, har jeg funnet ut av…og kanskje gjort at strikken ble strukket enda litt lengre? Han måtte nesten tvinge i meg medisiner (vel, ikke fysisk, men jammen ble han streng!) og antydet at jeg kanskje måtte bli halvt uføretygdet. Jeg ble skikkelig formærmet! Uføretrygdet, jeg?! Nei, makan!
 
Etter en litt uheldig periode på jobben, der mange brått ble sykemeldt av naturlige grunner, ble jeg sittende igjen med mesteparten av arbeidet og arbeidsmengden. På det tisdpunktet var jeg så sliten, at jeg bare ventet på at noen skulle komme tilbake, før jeg kunne tillate meg å synke sammen. For det gjorde jeg. Det var tomt! Tomt for all energi!!!
Og jeg måtte gi legen rett- jeg kunne ikke fungere normalt. #*€%# også!!!!!
 
Berta som hadde klart alt, var plutselig sykemeldt og ute av stand til å stå opp om morgenen! Med litt justering på medisiner sover jeg nå om natten, og sakte men sikkert finner jeg tilbake noe av energien. Men det går veeldig sakte!  
 
Nå må jeg justere meg til mitt nye liv. Som ei som har en kronisk sykdom. Grøss! Det er en vanskelig tanke, for det setter hele identiteten på hodet!
 
Det å ikke kunne fungere slik jeg har gjort, det å måtte reservere meg fra å gjøre for mye, alltid ta hensyn til ikke å bruke all energi for dagen, ikke planlegge for mye for fremtiden. Det er en stor lærepenge for meg. Og en ny måte å se meg selv på. Jeg er i ferd med å bli venner med den nye meg. Og lærer å leve livet mitt  i mer balanse. Ikke mere “kjør på” når kroppen sier at noe er i ubalanse!
 
Noen som kjenner seg igjen? Del gjerne liknende erfaringer, med kronisk sykdom eller stress eller kriser i livet. Vi har alle vært der!
 
 

 

 

 

 

 

Please share your comments, views, opinions!:-)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s