Why we should consider taking a new road when it comes to child care!

I got an article published in my local newspaper today, so this is a recap for my Norwegian readers.

Mødre og fredre opplever spørsmål og kritikk når de velger å være hjemme med barn. Mona Isaksen er ei mor som satt ei gang en stor debatt da hun postet sin opplevelse i sin blogg, der hun følte at hun måtte forsvare valget om å bli hjemme utover foreldrepermisjonen. Dette er en enorm endring fra generasjonene før oss, da det å være hjemme var svært vanlig. Hva har skjedd? Utvikling i samfunnet er uunngåelig, og som oftest bra, men denne gangen tør jeg hevde at barna er taperne. Politikerne hevder at barn bør i barnehage og sosialiseres for å ikke henge etter i samfunnet. Politikken er basert på helt andre føringer enn hva barn i alderen opp til 3 år trenger. Spesialistenes, de som vet litt om tilknytning og utvikling hos barn, meninger blir avfeid som gammeldagse. Hvem skal vi høre på, politikerne eller spesialistene? Eller foreldrene selv? Nå er det på tide at vi bringer barns behov inn i permisjons- og barnehagedebatten!

De siste årene har regjeringene stått i bresjen for å bygge barnehager og legge til rette for at mor og far skal komme seg ut igjen i arbeid. Det hevdes at barn som kommer ut i barnehage er mer utadrettet og mer kunnskapsrike enn barn som har vært hjemme hos foreldre lengre. Jeg avviser ikke at dette er riktig, men jeg vil si noe om hvorfor denne informasjonen ikke er så viktig for foreldre som skal avgjøre hvor viktig det er for deres barn å være hjemme eller starte i barnehage.

Andre som har forsøkt å hevde at barnehager ikke er det rette svaret for mange barn og familier, blir avfeid som bakstreverske og til og med kvinnefiendtlige. Jeg er selv kvinne, og ingen kunne vært gladere enn jeg for den jobben generasjoner før meg har gjort for at jeg selv skal kunne velge å studere, arbeide og «realisere meg selv», hvis det nå er det vi tenker at jeg gjør. Jeg ønsker å beholde denne valgfriheten. Dog, i realiteten, har vi en valgfrihet?

Jeg mener at politikerne i stor grad velger for oss, når de hevder at dette er den beste løsningen for alle (for når vi stikker fingeren i jorda, er det ikke alle som kan klare seg på kontantstøtten, og den også skjæres ned på). Debatten handler om barnets beste, tilsynelatende. Nå synes jeg vi skal kalle en spade for en spade: politikerne trenger at så mange av oss som mulig er ute i jobb, for å produsere, skape verdiøkning, tjene penger og bruke pengene igjen. Selvfølgelig skal vi også betale skatt. Nå høres jeg kanskje ut som en mostander av både verdiøkning og skatt. Overhodet ikke, men vi har skapt oss et samfunn der vi trenger to inntekter for å leve som «alle andre». Dette påvirker i stor grad hvilke valg småbarnsforeldre kan ta.  Denne politikken snakkes det ikke høyt om, det snakkes heller om hva som er barnets beste. Det kan jeg noe om.

Allerede i slutten av 50-årene gjorde John Bowlby oppdagelser ved foreldre og barn som har ført til hva vi vet i dag om utvikling og tilkytning hos barn, og vi vet mye om dette i dag. Barn har allerede fra fødelsen av et instinkt som gjør at de tiltrekker seg omsorg. Menneskebarnet er tross alt helt hjelpeløst og avhengig av de voksne. Dette grunnleggende instinktet og behovet slutter ikke ved ett-års alder fordi politikerne har bestemt at det er da de bør i barnehage. Derimot, er den viktigste tiden for å skape tilknytning og trygghet mellom barn og foreldre frem til barnet er 2-3 år. I denne tiden skapes mange erfaringer i barnet om barnets relasjon til andre, og hvordan de opplever seg selv, som vil prege de gjennom hele livet. Tilkytning er komplisert, men kort sagt handler det om å være til stede for å møte barns behov og skape gode bånd, forståelse og trygghet, og hjelpe barn å regulere sine egne følelser. Vi vet noe om at kvantitet er likeså viktig som kvalitet, det vil si at barn trenger at foreldre er til stede NÅR de trenger det, det kan være når som helst i løpet av dagen. Det betyr ikke at foreldre skal gjøre ALT for barna og utslette seg selv, men være til stede når barn trenger å føle trøst, beskyttelse og tilhørighet. Hvis de ikke føler det, blir de utrygge. Et barn handler bare instiktivt. Vi kan sammenligne det med et barn i en stamme som bor i skogen med truende dyr i området. Barnet trenger hele tiden å sjekke ut at de er inne i «varmen» hos stammen, slik at de vet at de blir beskyttet. Selv uten truende dyr, er verden farlig for et barn, og trenger hele tiden å sjekke ut at de blir beskyttet.

Kan ikke barnehagen beskytte de da? Jovisst, barn får som regel noen tilknytningspersoner der også, som alternativer når foreldrene ikke er til stede. I barnehagen er det dog mange å forholde seg til, og barn blir stresset av å skilles fra foreldrene (det er gjort undersøkelser der stresshormoner er målt). Nå skal det være sagt at mange som jobber i barnehager gjør en fantastisk jobb, mange har stor fokus på å hjelpe barn med å møte alle inntrykkene de får, men å regulere seg selv, utvikle en god selvfølelse osv. Og det skal også sies at for noen barn kan barnehagen være det beste stedet å være, hvis de har foreldre som av ulike grunner ikke kan være den trygge voksne som responderer på barns behov. De barna som har foreldre som kan være til stede både fysisk og følelsesmessig (altså, de aller fleste), å gi barna det de har behov for og som kan sette seg inn i hvordan barnet har det, vil utvikle mange nye og gode erfaringer hvert sekund av dagen. Dette er erfaringer som i stor grad gir økt selvfølelse, evne til å håndtere motgang i livet, evne til å sette seg inn i hvordan andre har det og gi en god psykologisk utvikling.

Men det går da som regel bra med barn i barnehagen? Javisst, det gjør det ofte. Barn må tilpasse seg. Ikke fordi det er det beste alternativet, men fordi det er slik de overlever en verden full av farer. Barn i barnehagen lærer seg også mange ting som barn hjemme ikke har lært, og mange barn har det gøy der. Men vi vet at før de er rundt 2 år, er barns behov nettopp å lære seg å være trygg hos sin «stamme» (altså foreldrene). Barn vil helt naturlig søke å utforske verden og lære noe nytt, så fort de føler seg trygge. Tenk på barnet ditt som du tar med til et nytt sted. Barnet er kanskje svært sjenert, holder seg bak deg, følger med på hvordan du reagerer på det dere møter. Når barnet forstår på deg, at dette er ufarlig, ser du at barnet tør å bevege seg lengre og lengre fra deg, og tør å leke og ta kontakt med andre. Det vil hele tiden sjekke at du faktisk er til stede, og ikke blir borte.

Barn vil helt naturlig søke å sosialiseres, når de blir klare for det. Utviklingsmessig er de fleste barn mer klare for det (de har allerede skapt seg et godt erfaringsgrunnlag med de nærmeste) når de er 2-3 år. Vi vet at når barn er nokså trygge, vil læring også komme svært lett (de er rett og slett super-klare for ny læring), og de vil kunne ta igjen barna i barnehagen. Det viser tester i skoler. I tillegg har vi gitt barna noe som ikke er målbart: grunnlaget for flere gode relasjoner i livet, forståelse og empati med seg selv og andre og en god selvfølelse. Der faller politikernes argument!

I alderen 0-3 år er barnets primære behov å søke trygge omsorgsbaser, fra ca 3-6 er de da klare for å bruke sin relasjonserfaring i samspill med andre, slik om f.eks i barnehager. Fra skolealder er hjernen utviklet enda mer og søker informasjon og lærdom i enda større grad. Vi vet at de barna som strever med å være utrygge i seg selv eller utrygge i relasjoner, de har ikke “plass” til å lære, da de rett og slett er fyllt opp av andre tanker og følelser som ta all plass.

Jeg skriver ikke dette for å gi småbarnforeldrene dårlig samvittighet for å sende barna i barnehagen, småbarnsforeldre har altfor mye dårlig samvittighet som det er. Derimot ønsker jeg å belyse en side av debatten som har blitt tiet ihjel. Mange foreldre kjenner instinktivt at det er for tidlig å sende sine barn i barnehage, men velger det allikevel. For mange kjennes det ikke som et reelt valg, pga økonomi og press fra arbeidsgivere, politikere og omgivelsene. De som går imot strømmen, må forsvare sitt valg og føler seg kritisert. Hvordan har vi som samfunn kommet dit? Hvor er da friheten vi ønsker oss og som generasjoner før oss kjempet for? Hvem velger vi å lytte til i forhold til barnets behov?  Foreldrene kan ofte si noe om når de tror at barnet er klar for barnehage, fordi de kjenner sitt eget barn best.

Hva ville foreldre selv valgt, ut ifra egen erfaring? Ville de at politikerne skulle brukt pengene på flere barnehageplasser, eller ville de at politikerne skulle jobbet for et alternativ som tilsa at en eller begge av foreldrene kunne utvide foreldrepermisjonen? Jeg er som sagt ingen samfunnsøkonom, men dog, samfunnsøkonomisk vil kanskje dette lønne seg over tid? Ja, noen firmaer vil kanskje streve pga. fravær. Derimot kan vi få kommende generasjon med voksne som utnytte deres potensiale i enda større grad. Ville ikke det vært en betydelig og viktig verdiøkning?

Sonja Gundersen Durand

Familieterapeut

Master of Social Work, University of Calgary

Kilder/anbefalt litteratur:

Bowlby, J. (1969), Attachment and loss, Vol. 1: Attachment. New York: Basic Books.

Bowlby, J. (1973). Attachment and loss, Vol. 2: Separation. New York: Basic Books.

Brandtzæg, I., Torsteinson, S., Øiestad, G. (2013): Se barnet innenfra. Kommuneforlaget.

Haarklou, J. (2001), Et utvklingspsykologisk perspektiv.

http://www.haarklou.no/media.php?file=77

Haarklou, J. (2011), Elsk meg først, så kan jeg leke med de andre, Adopsjonsforum nr 1 2011. http://www.haarklou.no/media.php?file=90

Haarklou, J. (2010), Skjønn meg, ikke oppdra meg.

http://www.haarklou.no/media.php?file=87

Hart, S (2011): Den følsomme hjernen. Gyldendal Norsk Forlag.

Heinicke, C. M. (1956). Some effects of separating two-year-olds from their parents: A comparative study. Human Relations, 9, 105-176.

Moe,V., Slinning, K., Bergum Hansen, M. (2010): Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Gyldendal Norsk Forlag

Piaget, J. (1951). The origin of intelligence in children. New York: International Universities Press.

Powell, B., Cooper, G.,  Hoffman,K., Marvin, M. (2015): Trygghetssirkelen, Gyldendal Norsk Forlag.

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Psykologi/Utviklingspsykologi/Trygghetssirkelen

Tetzchner, S. v. (2002). Utviklingspsykologi for barne- og ungdomsalderen: Gyldendal Norsk Forlag.

Weiss, R. (1991). The attachment bond in childhood and adulthood. In C. M. Parkes, J. Stevenson-Hinde, & P. Marris (Eds.), Attachment across the life cycle (pp. 66-76), London: Routledge.

Please share your comments, views, opinions!:-)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s